Her er jeg på utstilling i Sandefjord. Der var det mange andre hunder! Jeg hadde jo aldri vært med på noe slikt tidligere og heller ikke matmor. Det var egentlig ikke meningen at matmor skulle handle meg, men hun som skulle gjort det måtte handle to andre hunder. Derfor ble det oss som ble hevet ut i ringen for så og prøve å vise meg frem best mulig ovenfor dommeren. Det gikk bra til å være først gang. Vi fikk 2.plass og dommeren beskrev meg som helt perfekt! Vi hadde vist fått 1.plassen dersom matmor hadde hatt mer erfaring med hadling. Det har dessverre blitt bare denne utstillingen. I hverfall beklager matmor dette. Det har vist noe med tid og gjøre. Hun trener så mye, hver dag og da blir det ikke særlig mye tid igjen foruten den 1 1/2 - 2 timers turen vi har hver ettermiddag før hun drar og trener. Hører hun driver og snakker om at vi kanskje skal prøve oss litt mer til høsten. Kanskje det har blitt flere timer i døgnet?

Her er jeg med min gode venn Timmi fra Tjøme. Vi har et treff på beite hvor vi kan springe og springe helt til vi ikke orker mer. Timmi traff jeg første gang ved Fyn, da var jeg bare en liten gutt. Jeg og menneskene mine, hadde vært og gått tur der, da vi på vei hjem ser en dame komme med Timmi. Menneskene stoppet bilen og fortalte at de også hadde en Whippet i bilen. Damen ble så glad og spurte om ikke vi gutta kunne treffes. Og sånn ble det vennskapet til. Timmi synes jeg kan være litt irriterende til tider, men han er snill og tolmodig med meg inntill et vist punkt. Når det er akkurat passe for mye for han, murrer han litt nede i magen. Akkurat nok til at jeg skjønner..ups hit og ikke lenger. Men vi Hunder glemmer jo så fort:-)

Timmi er noen måneder eldre enn meg, men han er fortsatt raskere:-( Dette markerer han veldig når han ser seg lei av at jeg blir for leken.

Etter et treff på Tjøme, er jeg ganske så sliten. Da er det godt å komme hjem til buret sitt for så og bare forsvinne langt inn i dynen og ta seg en god lur.

Her er jeg som liten pjokk. Jeg hadde en bror som var helt lik meg, eneste forskjellen var den lille flekken du ser bak på hoften midt i det hvite. Husker at min matmor en stund lurte på når jeg skulle bli seende ut som en whippet. Altså at bena og snuten skulle bli litt lenger:-) Tenker hun alikevel var glad for at bena mine ikke var lenger når jeg kom i hus, for selv med korte ben var jeg ganske så spretten. Hvordan skulle jeg eller få tak i alt det "gode" som stod på kjøkkenbenken og på bordet? Mine 3 mennesker måtte spise på skifte i begynnelsen. Ganske artig egentlig, her kommer lille meg, hopp og sprett og tjo og hei og ops så stod jeg på benken eller bordet. Men matmor er litt kjapp, hun trener karate og er kjapp i refleksene for før jeg viste ordet av det så stod jeg på gulvet igjen.Hmmm...:-/ Når man er liten er det jo veldig spennende og se hva som befinner og som er gjemt utenfor rekkevidde. Det forstår vel alle. Mye rart å kjenne på også. Jeg har tastet briller (flere par faktisk), dekoderkort og mobiltelefoner. De ble litt sinte på meg, men herregud så nydelig som jeg var så var det ikke særlig til refs de klarte å gi meg, hihi. De første 14 dagene jeg bodde hos mine 3 mennesker så hadde matfar Terje tatt seg fri fra jobben for at lille jeg ikke skulle være alene. Vi ruslet litt korte turer og koste oss, men jeg var veldig redd for trafikken. Det var mye bråk. Terje ble veldig lei seg når han så hvor redd jeg ble. Men etter mye trening og tilvenning gikk det bedre etter hvert. Etter 14 dager var han faktisk veldig sliten og glad for at vi skulle begynne og jobbe. Jeg ble med han på kontoret i de kommende ukene, men det var ikke lett å passe på en liten ertelysten krabat som syntes det var grusomt kjedelig å skulle være snill gutt. Hadde ikke lyst til det jeg, jeg hadde lyst til å være litt rampete. Jeg gjorde så pass mange rampestreker at til slutt måtte de finne et annet alternativ til meg. Og heldige meg fikk så lov til å komme til mine "besteforeldre". Så der har jeg nå vært og er der fortsatt hver dag fra mandag - fredag mens mine mennesker er på skole og jobb. Mandagene må jeg riktignok være et par timer i buret før jeg blir hentet, mens eller blir jeg kjørt til dem på morningen og hentet på ettermiddagen. Jeg er bare superheldig! "Besteforeldrene" mine har en katt "Stripa", hun er itt sur. Liker ikke helt at jeg hopper opp i sengen når hun ligger der. Hun skjønner jo ikke noe, når jeg hopper litt rundt oppi der og lager litt lyder, bare for morro, så freser hun og går sin vei. Nei, katter er rare dyr.